JÜRGEN JANKOFSKY

 

Anna Hood

 

 

En

 

«Urettferdig», ropte Anna, «det er stygt, så stygt!»

På TV vasset en flyktning fra havet. Han bæret et barn, et dødt barn. Varsom, nesten kjærlig, la han det på stranda, gikk ned på kne, stirret i himmelen. Turister i badetøy, også barn, nærmet seg, måpte. Nei, ikke noe film, nyhetene, alt reelt, skjedde akkurat nå.

Anna slo hendene foran øynene, ristet på hodet. Men bildene ble. Og i havet drev flere flyktninger. Og ved horisonten sank en båt til.

Selvfølgelig var det ikke første gang hun så slike bilder, men i dag ble det bare vor mye for henne.

Mannen som leste nyhetene nevnte at folk kunne gi penger hvis de ville hjelpe, til enhver tid. Anna sprang inn til barnerommet og hentet sparegrisen hennes. Først i går hadde hun fått rikelig med penger fra bestemor og bestefar, til ferien. "God tur! Kos deg!” Men utenkelig at hun skulle ligge under palmer, med mor og far, og det hendte det hun så på fjernsynet.

Nei! Det går ikke!

Hun løftet sparegrisen høyt over hodet og – klong! smadret det på gulvet. Mynter rullet over gulvet.

”Hva skjer?” Mamma kom springende fra kjøkkenet. ”Hva er det du gjør her?”

”Jeg vil donere”, svarte Anna og pekte på TVen. ”Kan du hjelpe meg?”

”Ja, men...”

«Stygt», sa Anna, ”folk soler seg der andre dør – dette må stoppe. Stoppe endelig!”

 

 

To

 

Robin slo med den flate handa si imot tyggegummi-automaten.

”For noe drit!” bannet han. ”Hvor mye mer må jeg slenge i den maskinen? Hvorfor får jeg ingenting ut?”

Anna så på Robin mens han i sinna lette i sine bukselommer. Men før han rakk å putte en mynt til i automaten, ropte henne: ”Vent!”

Alle andre barna i klassen sin hadde Anne spurt allerede, om de ville være med og bidra for mer rettferdighet i verden, mot nød, elendighet, lidelse. Men alle hadde en utflukt: den ene hadde glemt pengeboka si eller ikke tid akkurat nå, var opptatt med å måtte lese, og andre måtte spørre sine foreldre først og noen påstod at de ville gjøre noe i morgen, muligens.

Robin så nøye på tyggegummien, som Anna tok ut av skolesekken sin, noe skittent, men greit nok. Og lyttet tålmodig til alt Anna fortalte, om hvor uutholdelig det var å se på slike forferdelige bilder på TV og generelt! Til slutt gav Robin endelig sin mynt til Anna sine egne bidragsmynter.

 

 

Tre

 

Anna donerte også pengene, som Pappa ga henne for an A i den vanskelige matematikk-tentamen. Og hun bad onkler og tanter, søskenbarn og tremenninger, naboer og til og med lærere og fremmede – møtt på gata - at de skulle gjøre det samme som hun selv. Men bildene fra nyhetene, disse fryktelige bildene, var kommet for å bli. Ja, det var som det ble flere og flere, ikke færre og disse bildene, disse scenene ble mer og mer skremmende: flere og flere kantrende båter, flere og flere lik, mer og mer glaning.

 

 

Fire

 

Robin spurte Anna om hun visste at han hadde en verdensberømt navnefetter:

Alltid i grønne klær, treffsikker med pil og bue, en helt, modig og klok, tok penger fra de rike for å gi det til de fattige ...

”Robin Hood?”

”Korrekt”, bekrefta Robin.

 

 

Fem

 

Anna grublet.

”Mener du”, spurte hun endelig, ”at hvis de rike i dag gav penger til de fattige, so mye, at de i det minste hadde nok å spise og drikke, kunne gå til skolen, finne seg en jobb og leve i fred, da ville ingen være på flykt?”

”Vet ikke”, sa Robin.

”Ville de fattige ikke forlate sitt hjem for å komme seg til rike land – på en farefull ferd over havet, gjennom ørkener, over fjeller og tross grenser sikret med piggtråd?”

”Vet ikke”, sa Robin.

”Hvor kan jeg lære meg å skyte med bue?” spurte Anna.

”Vet ikke”, sa Robin.

 

 

Seks

 

Robin registrerte hvordan Anna dag for dag forandret sitt utseende. Først kom hun med en grønn sløyfe i håret, etterpå med grønt lakkerte fingernegler, så bæret hun en grønn genser, senere også et grønt skjørt og grønne sko og til sist kom hun med grønt sminket munn og grønn øyeskygge, ei grønn klokke, grønn skolesekk og grønne armringer, kjeder og ringer.

Ja, og jo grønnere hun ble, virket hun mer og mer innestengt, tilsynelatende i konstant grubling, lo aldri, unngikk de andre, snakket nesten ikke noe mer med Robin.

Sannsynligvis ville hun ikke lagt merke til at Robin plutselig kom med grønn basecap til skolen, hvis lærerne ikke hadde oppfordret han stadig vekk til å i det minste ta av seg den grønne tingen i skoletimene.

”Grønn klær deg!”, sa Anna.

”Deg også!”, sa Robin.

Begge gliste.

”Robin Hood var bestandig glad”, sa Robin, ”alltid pratsom, han var alltid i bra humør.”

”Hvordan vil du vite det?’”

”Jeg har lest litt, på nettet for eksempel.”

”Bra”, sa Anna, ”og nå?”

”Alene hadde ikke Robin Hood kunnet oppnå noen ting, absolutt ingenting. Uten sine følgere, uten sin gjeng, hadde han aldri fått tak i gull, hadde ikke kunnet sørge for rettferdighet, nei, aldri!”

”Hm”, Anna tenkte seg om, ”du mener...?”

”Ja klart!”, sa Robin.

”Fint”, sa Anna og pekte på den grønne ringen sin, ”velkommen i Anna-Hood-Gjengen!”

 

 

Sju

 

Da Anna nå selv forsket på internett, fant hun ut, at Robin Hood og sine trofaste ble kalt for lovløse. Og loven til de lovløse gjaldt å ta fra de rike og gi til de fattige.

Så fant hun ut, at han kun tok halvparten av de rikes gull, penger eller smykke. De skulle ikke selv bli fattig og lide nød.

Og endelig leste hun, at det for århundrer siden fantes Robin-Hood-Leker i England, hvor folk sang og danset, resiterte, skjæret grimaser, sjonglerte, balanserte og tryllet og rikfolk til slutt frivillig gav penger til de fattige, rikelig. Robin-Hood-Lekene tok alltid sted på Robin-Hood-Dagen, alltid den 1. Mai.

 

 

Åtte

 

”Fantastisk”, ropte Robin, ”i dag er det 1. Mai, kom!”

”Men hvor skal du?”

”Dit, der alle rike stadig må hen, der de har pengene, til banken!”

Så tok han Anna i hånden og sprang med henne tvers gjennom byen.

Men foran banken stod det allerede eldre menn og kvinner med røde flagger og røde plakater og fløytet ørebedøvende med røde fløyter. Og på andre side stod menn og kvinner i samme alder, men med svarte flagger og svarte plakater og prøvde å rope høyere enn fløytene. Politifolk stod i midten. Og når alle avbryt et øyeblikk for å få puste, holdt en gamling en tale

om pengenes makt, som proletariatet, arbeiderne fra alle verdens land måtte betvinge og leste stammende flere setninger fra en lapp, som Anna og Robin ikke forstod noe av, ikke i det hele tatt.

Men før de to kunne starte med å synge eller danse, resitere, skjære grimaser, sjonglere, balansere eller trylle, ble de prøvd å grovt jages bort:

”Her er det ikke noe lekeplass!”

”Her er første mai – dagen for å kjempe for det arbeidende folk!”

”Er det forstått?”

 

 

Ni

 

Hei, barna! skrev Anna på nettet: Hvem er imot urettferdigheit? Hvem er for loven til de lovløse? Vi har startet opp Anna-Hood-Gjengen! Er dere med? Send melding!

 

 

Ti

 

Det tok ikke lang tid og Anna fikk meldinger fra hele verden.

Først meldte seg Otto: Er med!

Etterpå Achmed, Armen, Arno, Sovanni og Akira.

Maria ønsket å vite om hun fikk oversette Annas melding til et annet språk.

Så klart!

Svetlana ønsket å vite om hun fikk videresende Annas melding til andre barn.

Så klart!

Indira ønsket å vite om den oversatte meldingen kunne oversettes til enda flere språk og spres videre.

Så klart! Så klart! Så klart!

Snøballeffekt: Nå ville også Giso og Zlatko, Haile, Bageshree, Manon og Thijs, Agneta, Eylül og Sarah, José, John, Györgi og Giovanni, Ling, Rui, Dschingis, Malaika, Vainö, Xabi, Yaala, Hrafnhildur, Bintang, Odysseus og Waluyo, Naira, Mowan, Ernesto og Janko, Jeanette og Yasmin, Karamba, Patrick, Reto, Nanuq, Ngunoue, Sven, Zachary, Narumol, Hoa, Gabija, Radu, Tenzin og Soo-Jung være med.

Velkommen!

 

 

Elleve

 

”Har du lest”, spurte Robin, ”hvilke ideer våre nye gjengmedlemmene kom med? Hva vi burde gjøre?”

”Så klart”, sa Anna. ”Få se, hva vi kan gjøre.”

Forslaget var, at alle barn, som ikke kunne ha med frokost til skolen, skulle fra rike inviteres til lunsj, med minst tre retter: suppe, hovedrett, dessert. Umiddelbart!

Eller, at alle barn streiker så lenge til det innførtes en ekstraskatt til rike, i hele verden, ja, at alle barn skulle slutte med lekser, med å skrive prøver, med å engasjere seg i timene, til alle som ikke tjener penger gjennom arbeid, men med hjelp av penger, alltid må gi en halvdel av gevinsten. Bang!

Eller, at alle mennesker får penger bare får å være mennesker, om de er unge eller gamle, kvinne eller mann, tjukk eller tynn, gul, brun, hvit, fattig eller rik. Like mye penger for alle, hver måned i hvert land og akkurat passe mye, at ingen ble nødt til å sulte eller tørste, at enhver kan bo, gå til skole og etterpå finne seg arbeid for å kunne oppfylle sine ønsker med ærlig opptjent lønn, ja, alle ønsker én har og dette på den plassen hvor én føler seg hjemme, hvor én ER hjemme. All verdens rikdom er nok for alle mennesker, overalt – ok?

 

 

Tolv

 

”Smiiil!”

Robin skjøv Anna, som i alle sine grønne klær stod foran det store bankhuset, frem og tilbake.

”Enda et skritt foran. Ja, og et til midten, ja bra, meget bra!”

Og så satt han sitt grønne basecap på Anna sitt hode og klick! og klick! og klick fotograferte han henne igjen og igjen.

Det beste bildet la han straks ut på nettet: Med beste hilsen fra Anna Hood!

Hjemme la Anna til: Snart er det 1. Juni – barnas dag. Fra nå av skal vår dag hete Robin-Hood-Dag! Vi klær oss grønt – noe grønt har sikkert alle dere hjemme: en grønn sokk eller et grønt bånd eller en grønn penn eller en palmvifte eller helt enkelt et grasstrå –vi skal altså i grønn til Robin-Hood-Dagen dit, hvor pengene er: til banken eller til de rike sine hjem, på samme måter vi også våger oss alle plasser når det er Halloween! Men vi roper ikke knask eller knep, nei, ikke noe godteri men rettferdighet! Ja, til alle! Og de som ler av oss eller jager oss bort vil fotograferes og legges ut på internett – da vil flere grønne barn kreve rettferdighet ved neste Robin-Hood-Dag, mange flere – og enda flere ved overneste og overoverneste! Snøballeffekt!

Robin spurte Anne, om han kunne skrive litt til.

”Selvsagt!”

Alså skrev han: Ikke glem, vi vil bli eldre – og da vil vi styre verden!

Rask svarte barn fra alle land: Ja. Ja. Ja – vi er med!

Noen ville vite det ene eller andre, om det for eksempel ville være lov med grønne briller, om de kunne lage plakater eller om de kunne filme.

Ja, ja, ja!

Og den 1. Juni, Robin-Hood-Dagen, skrev Anna bare: Ta fatt!

 

 

Übersetzung/Oversettelse: Monika und Michael Helmecke